Da er dagen kommet da far måtte reise inn til sykehuset med
to tomme barnestoler. Nå har jeg tenkt å skrive litt om det.
Det første som møter deg når du stiger ut av familiebilen Renault Espace er 22 grader, sol og fint vær. Varmen slår mot deg, men når du da åpner bakdøren og tar ut to tomme barneseter, da skjer det noe rundt deg. De rare smilene til folk - hva er det de prøver å si?
Jeg går inn mot sykehusinngangen, folk ser på den hårfagre (ok - kanskje ikke det...) og måler deg fra topp til tå. Noen ganger kunne jeg tenkt meg å visst hva folk tenker.
Men jeg tenker det er noe som så - hm - klarer han det, eller er det mulig at den skallede typen skal på sykehuset og hente to stk - stakkars mann. Noen ytterst få hvite sykepleiere smiler, og tenker som så at han er heldig.
Hva tenker jeg så selv? Ja akkurat det vett eg ikke. Helt surrealistisk!
Den samme følelsen får jeg når jeg sammen med Lillian kommer ut avdelingen, ned i utgangsetasjen på sykehuset. Mange som på nytt måler meg, fra topp til tå - og igjen et kroppspråk som saddistisk sier: Ka galt har dere gjort som skal straffes så hardt de neste årene...
Men i vår naivitet og optimisme, tja Lillian og optimisme er vel
ikke alltid synonymer, så trur vi dette kan gå bra.
Så nå er vi kommet hjem, all ulyd på Davids hjerte er borte og foreløpig er det bare velstand. Men har jo bare vært hjemme i 4 timer, så de nonverbale profetiene fra sykehuskorridorene kan jo gå i oppfyllelse enda.
4 kommentarer:
Very nice babies.
Bye bye
For noen skjønne unger. Dere er virkelig heldige. Gratulerer
Vilt fine unga!! ååh! gje meg et par år- så e eg der :)
Kan ikke skjønne at det skal være mer stress med tvillinger enn med èn enehersker i heimen...de skriker vel samtidig og sover samtidig, så vidt jeg kan skjønne med min lange livserfaring. Og når det gjelder bleieskift og slike ting, så funker vel samlebåndprinsippet bra... hilsen kuet spedbarnsfar down under.
Legg inn en kommentar