De første 30 timene er passert

Da er vi blitt over ett døgn gamle, og så vidt begynt å bli vant med lys, lyd og mas fra omgivelsene. Det er vel slik det i begynnelsen, for i følge far så avtar den oppmerksomheten når en blir eldre )feks 36år...)

En stolt tante bla annet er en del av fanklubben vår. Hun prøver å smile søtt for å bli like søt som oss, men lykkes hun? Tja det får andre avgjøre, selv så er våre øyne ikke skikkelig fokuserte enda, så vi får gjøre det vi kan, nemlig gi beskjed om at det er mattid 24 timer i døgnet..


Ellers så er det Martin og Kristian som uten tvil er våre største helter. Mye tyder på at det også er omvendt, så det lover bra dersom vi skal bli en kommende firer bande. Hvorvidt den består av Hanna eller faren er i skrivende stund usikkert. Det viktigste er jo at en har United draktene på seg...



Uansett - her skal det ikke gis ved dørene. Ingen skal komme her og komme her.



Men det må jo samtidig sies at den måten som Astrid gav boller på døren hjemme i Bekkasinvn 2 var ganske flott - så kanskje det kan gis ved dørene likevel. For med mormors baking i dag, og Astrids påfyll senere - ja da er fryseren full!


Så vil vi og si litt til alle dere som som har sagt til far og mor at dere har bedt for oss både nå i det siste, og mens vi låg i magen. TUSEN TAKK. På samme måte som vi ikke er flinke til å fokusere med øynene våre, så er vi heller ikke helt intellektuelt klar over den åndelige dimmensjon i tilværelsen. Men både far og mor mener vi er to Guds under, så vi trur dem på det. Og de har takket Gud mange ganger for den nåde som han har vist ved at de fikk oss. Et lite bønneemne vil vi gi til dere som ber - David har en liten ulyd på hjerte. Det er nok neppe noe å uroe seg for, men lyden blir uansett ikke verre av at dere ber!