Det var en gang en dåp...

Det skjedde på den Herrens dag 3 juni 2007 at hele familien Fjelde skulle avgårde til Bymenigheten - Sandnes for å bære oss to minste frem til dåp. Snakk om styr og stress. Heldigvis var været så fint at vi fikk kommet oss ut litt, men alle de voksne som skulle holde oss og bære oss for ikke snakke om alle de rare klærne vi måtte ha på oss. Ja dette ble virkelig en dag å skrive om synes vi to sjefene i fam Fjelde (Bildet over er tatt mot slutten av dagen og Kristian hadde på seg finklær en liten stund...)

Men skal en ha dåp er det mange forberedelser. Først måtte far ta bilde av oss slik at vi kunne bli vist frem på projektor under dåpen. Etter mange forsøk med meg David var det meste jeg klarte å smile dette. Jeg sparer på dem ganske bra jeg. Synes mine foreldre som ligger veldig på latsiden om dagen må jobbe litt for de tingene.

Jeg Hanna derimot er litt mer lettlurt, så far synes nok det er litt lettere med meg. Kunne vist dere mange bilder av dette, men David blir bare så sur at det vil jeg ikke.
Natten før dåpen var en god natt synes vi. Vi passet på å holde våre to besteforeldre i full aktivitet dagen før. Vi sørget og for masse god kvalitetstid om natten, og synes at en så flott dag skal en ikke sove bort. Så jeg David stod opp kl 05.45. Det må være såpass. Og jeg sørget for å ikke sovne igjen før jeg var sikker på at mor og far ikke kunne legge seg nedpå.
Om det er det som er årsaken til at Bessen her har sovnet med meg i fanget er jeg ikke sikker på. Vi testet ikke han om natten.

Uansett - for å gjøre en kort historie lang - her ser dere bordet som mor dekket til oss. Litt plagsomt er det at vi enda ikke klarer å bevege oss rundt å rive ned det som står der, men i følge far skal vi bare være glad til. Mor var stresset nok som hun var, og det holdt med "hjelpen" fra han og de to andre barna i familien vår.

Men dåp er jo mer enn et familiedrama. Vi dro avgårde til Bydelshuset på Gandal hvor det skulle være gudstjeneste. Og det ble litt av en gudstjeneste. Høydepunktene stod i kø. Her kan det fortelles om farfar som danset så krampa tok han, eller Kristian som danset med rumpa bar. Men det var en spennende greie, med masse kjekke ting. Høydepunktet var jo når far tok og døpte oss. Først fikk han farmor og mormor til å bære oss opp på scenen. Der fikk vi korsets tegn tegnet over oss på panen, munnen og hjertet vårt. Så reiste alle seg for å bekjenne den troen som vi blir døpt til. Eller tro og tro, for oss handler det vel mer om relasjonen vi døpes til. Nå kan vi og si at Jesus er vår venn, at han er den som passer på oss. Heldigvis, for det har vi hørt er ganske bra siden det er hans om har skapt oss og kjenner oss. Så når vi da fikk vann over hodet så var det den endelige bekreftelsen på at nå er vi Guds barn. Det var godt å vite.

Etter gudstjenesten bar det hjem til fest og baluba. Ikke minst baluba. All den oppmerksomheten som vi fikk var litt rart. Vi hadde jo ikke gjort så mye, for det var vel strengt tatt Gud som stod for jobben i dag skulle jeg tro.

Men det ble en kjekk fest, masse god mat til alle utenom oss. Vi måtte nøye oss med den samme gamle trette melken med maltblanding i.

Så når kvelden kom var vi rimelig trøtte og slitne. Faktisk så slitne at det er lenge siden vi har sovnet så tidlig. Ca 21 var vi i seng, og vi gråt nesten ingenting i forkant. Det kan ingen klage på. Og når jeg David da klemmer til og sover min første økt like til kl 4, ja da skulle en tro at det var noe mer i den dåpen enn bare åndelige ting. På meg har den hatt en beroligenden effekt!

Det bla tatt masse bilder av oss og andre på dåpen. De kan dere se på med å klikke dere på her.

Vil bare ta frem ett bilde. Det er to av våre faddere som plent ba om å få være med på bloggen. Her har de akkurat tatt et bilde av far, og som dere ser så er de stumme av beundring. Eller avslører de smilene noe annet?