Sykkelen

Overskriften sier ikke så mye kanskje. Men de av dere som kjenner meg aller best, vil kanskje komme med usaklige beskyldninger rettet mot meg at jeg liker å sykle. Noen vil kanskje fortsatt minst like usaklig hevde at jeg opplever det å sykle som en fantastisk mulighet til å tenke, trimme og få luft mellom ørene. (Det er vel en del luft der fra før der i følge mange ondsinnede rykter i denne verden)

Uansett, jeg skal ikke forsvare meg mot den. På lørdag derimot var jeg bare nødt til å komme meg ut å sykle. Ikke fordi jeg følte jeg trengte det etter å ha sittet inne dag og natt i den samme tunge luften og tenkt på melk, soving, bleier og ikke minst raping. Grunnen var heller ikke at jeg hadde veldig behov for å bevege kroppen min, jeg som bare går og subber her hver dag og natt med en kropp som forfaller i et alarmerende tempo.

Nei årsaken var at det kom besøk. Martin og Kristian var på Jørpeland, og besøket var av Anne Lending. Og det var tydelig at hun ikke var kommet for å besøke meg. Det virket ut som om jeg nesten var den siste hun kunne tenkt seg å besøke i dette huset. Kroppspråket, oppmerksomheten og snakket til hun og Lillian talte sin tydelige sak: Kan ikke du Morgan komme deg ut å sykle heller for her er det ingen som pr nå er ønsker å snakke med deg!

Jeg var jo selvfølgelig uhyret såret. Gav tydelig uttrykk for det, og med sommerfugler i magen gikk opp, tok på meg sykkelklærne som sitter godt klistret til min kropp og hev meg på min kammerat racersykkelen. Turen ble nesten 5 mil, så da kan dere selv tenke hvor forferdelig dette måtte være for meg!

Jo, det skal sies at jeg fikk tenkt, jeg fikk byttet ut den innestengte vakumluften mellom ørene med ny frisk luft og jeg fikk trimmet. Stakkars meg tenkte jeg der jeg syklet, stakkars meg som må sitte på et sykkelsete mens hjemme så sitter de og snakker om alt og ingenting, mens de gir Hanna og David mat og venter på rapen. Går det an å ha det verre..

Nå skal det sies at dersom det er andre damer som kommer og gir meg samme beskjed, så er jeg ekstremt lydig. Jo jeg skal sykle dersom dere plent vil det. Jeg vil holde en obligatorisk klagekonsert på at jeg må avgårde, og så stikker jeg. Tar gjerne turer på 8 - 9 mil og dersom jeg blir tvunget til det. Alt for dere vett du - det er mitt motto. Men gi meg gjerne beskjed på forhånd slik at jeg mentalt får forberedt meg :-). Men det er viktig å understreke at det er kun fordi jeg føler meg tvunget til det!

Så hvem vet, dersom det blir mange slike "konebesøk" kanskje jeg lærer meg til å like å sykle....

Luften som kommer i alle ender...

Det er noen dager siden forrige oppdatering og nå er det på tide med en viktig refleksjon rundt tema som jeg er sikker på opptar almennheten mer enn noe annet om dagen. For å si det først. David og Hanna har det bra. De sover godt om dagen, og de sørger for at foreldrene utnytter døgnets 24 timer med å holde det gående med de mest utrolige lyder om natten.

Om årsaken til det er hevn fra David for at han her om dagen måtte låne Hannas pyjamas vites ikke. Han passet ikke rosa, men hva kan en forvente av en far som hver søndag går i hvit kjole som arbeidsantrekk. Han er bare nødt til å bli litt forvirret.

Av ulike årsaker så er det en del flaskemating på dem. Det gjaldt storebrødrene deres og så det er ingen overraskelse. De flotte med det sier alle mødre er at "fedrene får nærkontakt med barna i matingen." Det er et utsagn som jeg ikke automatisk stiller meg bak.

Jo det er flott om dagen, men nattestid, ikke akkurat innertier. Men litt filosofering får jeg tid til på natten, og den vil jeg komme med her. Advarer at denne nok kan skape en del tanker om at verden er blitt liten for undertegnede, men det får så være...

Det ultimate måltidet for et spebarn avsluttes som kjent med en rap. Det er et såkalt must, ellers så kommer straffen etterpå. Problemet er jo at de rapene ikke kommer på bestilling. Og når en da kl 4 på natten sitter og venter i et kvarter på en rap, så lurer en jo på hva som er meningen med livet. (Nå har jeg vært på restauranter i Østen, og vett at bordvaner i enkelte land der er litt annerledes). Er meningen med livet å sitte oppe halve natten å vente på en rap. I vårt tilfelle så er det jo ikke bare en rap, men to raper.

Så kommer noe interessant. I løpet av et døgn så har jeg regnet ut at vi venter opp mot en 45 minutter pr barn pr rap. Dvs halv annen time i døgnet for tvillingforeldre. Nå husker jeg ikke hvor lenge i utviklingen vi skal vente på denne rapen, men si det er til de er 6 måneder. Da har vi i familien her ventet i 270 timer på disse tvillingene. Tar vi med de to andre gutta boys skulle det bli 540 timer. Dvs 22 og et halvt døgn. Med andre ord vi kommer til å bruke opp mot en februarmåned av vårt liv på å vente på luft fra magen.

Når jeg da har sittet oppe om nettene og filosofert, så har jeg fundert videre, hvor mye tid bruker det norske folk på å vente på raper? Hvor mye tid i hele verden ventes på raper? Her er det snakk om en enorm arbeidsinnsats som sjelden eller aldri har blitt løftet frem. Utallige tusen årsverk med innsats.

Som sagt - dette er tanker jeg har gjort meg om natten når verden er mørk rundt oss. I samtlige hus rundt oss er det mørkt, for der er det ingen som driver med slikt arbeid akkurat nå. Men alle har vi vært en del av en rapekultur på ett eller annet tidspunkt.

Og for å trekke denne tankerekken veldig langt, så kan vi si at det som binder oss mennesker sammen på tvers av kultur, politikk, utseende og hudfarge, er at vi alle raper!

Det var denne tidens store filosofiske betraktning. Nå nærmer det seg nytt måltid, som skal avsluttes med en rap.

Her ser dere en ekte mann. To spebarn i armene, med fansen tett knyttet rundt seg som alle venter spent på at det skal komme en spesiell lyd opp fra barna!

De rare blikkene....

Da er dagen kommet da far måtte reise inn til sykehuset med to tomme barnestoler. Nå har jeg tenkt å skrive litt om det.

Det første som møter deg når du stiger ut av familiebilen Renault Espace er 22 grader, sol og fint vær. Varmen slår mot deg, men når du da åpner bakdøren og tar ut to tomme barneseter, da skjer det noe rundt deg. De rare smilene til folk - hva er det de prøver å si?

Jeg går inn mot sykehusinngangen, folk ser på den hårfagre (ok - kanskje ikke det...) og måler deg fra topp til tå. Noen ganger kunne jeg tenkt meg å visst hva folk tenker. Men jeg tenker det er noe som så - hm - klarer han det, eller er det mulig at den skallede typen skal på sykehuset og hente to stk - stakkars mann. Noen ytterst få hvite sykepleiere smiler, og tenker som så at han er heldig.

Hva tenker jeg så selv? Ja akkurat det vett eg ikke. Helt surrealistisk!

På det trange sykehusrommet settes de to kommende håpefulle oppe i bilsetene. Jordmødrene og barnepleierne sier: "Så heldige dere er med disse to flotte ungene!" Men blikket, kroppspråket deres sier: "Her har dere to nye terrorister i familien..."

Den samme følelsen får jeg når jeg sammen med Lillian kommer ut avdelingen, ned i utgangsetasjen på sykehuset. Mange som på nytt måler meg, fra topp til tå - og igjen et kroppspråk som saddistisk sier: Ka galt har dere gjort som skal straffes så hardt de neste årene...

Men i vår naivitet og optimisme, tja Lillian og optimisme er vel ikke alltid synonymer, så trur vi dette kan gå bra.

Så nå er vi kommet hjem, all ulyd på Davids hjerte er borte og foreløpig er det bare velstand. Men har jo bare vært hjemme i 4 timer, så de nonverbale profetiene fra sykehuskorridorene kan jo gå i oppfyllelse enda.

Da er det maten som vi venter på

Dagens tema er nok for spesielt interesserte. Amming av tvillinger.

Grunnet strenge påbud fra sjefen selv (i dette tilfelle Lillian) kan det ikke legges ut et eget bilde av dette, men følgende tegning viser noe av teknikken.

Nå skal ikke jeg bruke mye tid på å fortelle om den, men det er noe som sier meg at tvillingfedre i ammetiden og har en motivasjonsjobb å gjøre.

Som den oppvakte leser kanskje forstår så snevres livstemaene gradvis inn. Hvor mange gram melk har de drukket, har de bæsjet, har de tisset og har de sovet. Det er klart at krig i Irak, verdens miljøproblematikk, sult og fattigdom også er viktig, men tross alt.
Ellers så var Kristian i dag i fyr og flamme. Puslespillet som han mottok av familien Skardin var puslet ferdig, og en stolt Kristian viser her frem dette.

Ellers så er det fortsatt en liten ulyd på hjertet til David. Vi er foreløpig ikke så veldig urolige for det, men det hadde jo vært kjekt om den forsvant da.

I morgen søndag kommer de hjem til Bekkasinvn 2. Da økes besetningen her dramatisk. Til stor glede for far og sønner, som har alt annet enn stor sykehuskondis. Den er nok ikke fullt så galen som shoppingsenter kondisen, men det forteller vel mer om hvor galen den sistnevnte er enn hvor stor den første er...

De første 30 timene er passert

Da er vi blitt over ett døgn gamle, og så vidt begynt å bli vant med lys, lyd og mas fra omgivelsene. Det er vel slik det i begynnelsen, for i følge far så avtar den oppmerksomheten når en blir eldre )feks 36år...)

En stolt tante bla annet er en del av fanklubben vår. Hun prøver å smile søtt for å bli like søt som oss, men lykkes hun? Tja det får andre avgjøre, selv så er våre øyne ikke skikkelig fokuserte enda, så vi får gjøre det vi kan, nemlig gi beskjed om at det er mattid 24 timer i døgnet..


Ellers så er det Martin og Kristian som uten tvil er våre største helter. Mye tyder på at det også er omvendt, så det lover bra dersom vi skal bli en kommende firer bande. Hvorvidt den består av Hanna eller faren er i skrivende stund usikkert. Det viktigste er jo at en har United draktene på seg...



Uansett - her skal det ikke gis ved dørene. Ingen skal komme her og komme her.



Men det må jo samtidig sies at den måten som Astrid gav boller på døren hjemme i Bekkasinvn 2 var ganske flott - så kanskje det kan gis ved dørene likevel. For med mormors baking i dag, og Astrids påfyll senere - ja da er fryseren full!


Så vil vi og si litt til alle dere som som har sagt til far og mor at dere har bedt for oss både nå i det siste, og mens vi låg i magen. TUSEN TAKK. På samme måte som vi ikke er flinke til å fokusere med øynene våre, så er vi heller ikke helt intellektuelt klar over den åndelige dimmensjon i tilværelsen. Men både far og mor mener vi er to Guds under, så vi trur dem på det. Og de har takket Gud mange ganger for den nåde som han har vist ved at de fikk oss. Et lite bønneemne vil vi gi til dere som ber - David har en liten ulyd på hjerte. Det er nok neppe noe å uroe seg for, men lyden blir uansett ikke verre av at dere ber!

Kindereggdagen: Manchester United - Roma 7 - 1

Beklager til alle dere som nok ser på denne siden av andre årsaker enn fotball, men gårsdagens kamp - ja hva skal man si til slikt. Helt utrolig. Vanvittig og sinnsykt. Det er bare ett lag som kan prestere slik i en kvartfinale i cupenes cup - Champions League. Det er liksom ingen tvil lenger! United kom fortjent til semifinalen - sannsynligvis som det tredje laget fra England. (OK - det avhenger av at Liverpool ikke roter seg bort i dag, noe som jeg håper de gjør...)


Så gårsdagen kommer nok alltid til å huskes - det var selve Kindereggdagen. 3 ønsker på en gang. 2 barn og en vanvittig fotballseier. Merk dere 10 april!


Så tok min kjære svigermor et bilde i går av Martin mens han stolt holdt på Hanna.

Og Kristian vil nok bli sur om han oppdager at det er bare Martin så får være med - derfor og et bilde av han fra den samme eminente fotograf.

Da vi møtte våre storebrødre

Livet til disse to karene hadde det meste. To fantastiske foreldre (ok - litt lov å være uenig der), et hus uten stakittgjerde og nesten alt som en kan tenke seg. Men likevel opplevdes livet litt grått og trist - det var noe, for ikke å si noen som manglet.

Så da sørget disse fantastiske foreldrene (i all ydmykhet) for at det skulle skje en endring på dette. Her trur jeg det ikke trengs å gå i videre detaljer, trenger du det så er det bare å søke på weben.

Men så en dag, plutselig var det en gutt til i familien. Og en meget stolt storebror kunne reise inn for selv å kunne sjekke opp denne ungen. Jo, han har vel observert at det er en jente og, men for Kristian så er det kun "guttebabyen" som teller foreløpig.

For Martin er det ikke fullt så nøye, selv om hans oppsummering til slutt sa at han hadde holdt David 3 ganger og Hanna 2 ganger i løpet av den første visitten.

Det som viste seg var at begge to var meget fornøyde med den gaven som de fikk og at vi som foreldre foreløpig må si oss ganske så enige. Er usikkert om vi mener det samme når det nærmer seg kl 4 på nettene midt i juni og ungene har holdt oss våkne de tolv siste nettene....

Så et lite ord til slutt om en av de største heltene av alle. Moren som har gått med langt over 6 kg barn + fostervann + kroppsvann + morkake.... Her er det bare å si at jeg må bøye meg i støvet. Jeg skal innrømme at jeg ikke en gang orket å være med på operasjonen, så jeg har vel en mistanke om at jeg ikke fortjener den store heltestatusen i dette tilfellet heller.

Men noen helter finnes. I skrivende stund overkjører United Roma - det er snart pause og Ronaldo laget Uniteds mål nr 4 for kvelden. Jeg er enig med Pave Johannes Paul som sa at av alle uviktige ting her i livet så er fotball det viktigste.

En bedre mottakelse til fotballens virkelighet trur jeg neppe noen kunne gitt dem. Vi satser på det ender med seriegull, CL gull mm.....

Hanna og David kom i dag

Kl 8.35 og 8.37 i dag kom det to nye verdensborgere. En liten sint dame på 3120 g og en litt mer avslappet herremann 3260 g. Damen bærer navnet Hanna, mens gutten heter David. De andre vitale målene er lengde 49 cm på begge, mens Hanna er 35 cm rundt hode og David er 36.

Her er det Hanna som er inne for å veie matchvekten

Rett etter Keisersnitt havnet de en liten stund i kuvøse. Ingen dramatikk i det.

Hanna som prøver å gjemme seg for en sliten paprazifotograf

David låg litt lengre i kuvøsen, grunnet litt lav kroppstemperatur

En rimelig trøtt mor som ikke sov noe som helst natten før.

Nå er det like før

Det første innlegget til denne bloggen bør jo handle om to viktige ting - tvillingfødsel og oppstandelse. For å ta det første først:

Tirsdag er den store dagen. Da blir julepresangen til de to guttene her virkelig. To smårollinger er på vei ut, og det blir spennende å se hva som skjer. Trur moren er mer en klar for at de skal komme ut, mens faren ser vel at han har det godt så lenge de er der inne. Noen ganger skulle jeg ønske de kom ut som 1 åringer, ferdige med våkenetter, kolikk, pupp og at de kunne gå. Hadde forsåvidt ikke gjort noe om de visste hvor toalettet heller var, og hva det skal brukes til. Da mener jeg ikke til dobørster som dyppes i do for så skal vaske bade med. Men rett og slett det under at nr 1 og 2 skal ned i der, og at vi ikke trenger å støtte pampers, Libero og alle andre "barnevennlige produkter".

Når det så gjelder oppstandelsen - så er det i dag første påskedag. Været minner om alt annet en fest og feiring. Likevel er det en utrolig dag. Men litt den samme følelsen etter hver påske. Det er liksom en gikk glipp av noe stort. For innholdet i dagene er stort, men en kan saktens spørre seg forstår eg egentlig hva dette dreier seg om? Skjønner jeg rekkevidden av dette?

Tja - ikke godt å si, men likevel velger jeg å holde fast på at oppstandelsen er og noe som gjelder meg. En utrolig hendelse i verdenshistorien med betydning midt i min hverdag. (Har ikke hatt tale denne påsken og kjenner vel at jeg er i ferd med å lage en her...)

Uansett - i denne bloggen kan du i tiden fremover sannsynligvis få se masse bilder av store og små fjelder. Noen andre fremmedfolk kan og tenkes får plass. Hvem vet. Hva den siden til slutt blir er vanskelig å si. Det eneste jeg er sikker på er at den ikke blir av verdenshistorisk betydning....

Så følg med, følg med!!!